Det er veldig vemodig at jeg nå muligens, med ganske stor sannsynlighet, skriver mine siste ord på blogg.no. Utrolig rart, ettersom jeg har vært her i snart 2,5 år. Denne bloggen har gitt meg så utrolig mye, og jeg har blitt skikkelig glad i den. Det er nå som jeg lagrer innlegg fra bloggen min på pc'n, at jeg kjenner hvor glad jeg er for at jeg har blogget så mye som jeg har gjort. Visst er det tidkrevende, men så utrolig verdt det. Spesielt fra tida da jeg var gravid. De innleggene er gull verdt!

Men det er ikke det siste dere hører fra meg, tvert i mot! Jeg føler meg utrolig heldig og priviligert som har fått muligheten til å blogge hos nettmagasinet Femelle. De har nylig åpnet sin egen bloggportal, og jeg har kjent til gründeren av nettstedet i flere år. Veldig imponert over alt hun har fått til. Så nå skal jeg blogge hos dem, i meget godt selskap av flere bloggere jeg er veldig glad i. Utrolig spesielt å få være en av hundre bloggere som skal få lov til å blogge hos dem. Spesielt når mange av de andre bloggerne er tidligere toppliste-bloggere hos blogg.no.

Jeg tror dette vil gjør meg mye mer motivert til å drive bloggen, og ta den videre til et nytt nivå. I lengre tid har jeg lurt på å skaffe mitt eget domene, men har ikke orket å sette meg inn i alt. Og nå får jeg så mye hjelp jeg ønsker -helt gratis. Veldig deilig å ikke føle seg så alene, slik som man ofte gjør her når ting ikke funker.

Håper dere vil følge meg videre, da hadde jeg blitt veldig glad. På den nye bloggen er det kanskje et lite snev av reklame, men det håper jeg dere tåler. Det er i det minste mindre reklame der, enn hos Nettavisen-bloggerne (typ Kristina Andersen, Nette Nestea, Fotballfrue...), som er de mest leste her i landet. 

Gleder meg til å sette i gang nå. Håper jeg ser dere der :) Tusen, hjertelig takk for meg. Alle bloggerne sier det, men jeg mener det av hele mitt hjerte; Jeg har verdens BESTE lesere. Tusen takk for alle kommentarer dere har lagt igjen i løpet av årene. Jeg har hatt det så utrolig gøy her, men nå er det på tide med et nytt kapittel! Takk for meg. 

BESØK MEG HER

Eksamen er en gledesdreper, enough said!

Åh, jeg har tusen andre ting jeg heller vil gjøre. MEN, jeg MÅ lese. Åh, det er så kjedelig. Jeg vet det er maange der ute som har det likedan. Det verste er at jeg kunne hatt sjans til å få A eller B, hadde jeg bare begynt å lese litt tidligere. Men med flytting og baby er det ikke lett å få til alt.

Jeg stresser faktisk så mye at jeg har fått stresshodepine, og i går sovna jeg med bøkene i fanget. Fikk sove en halvtime før Oda Emilie kom hjem igjen fra en liten tur hos pappa'n sin. Snuppa og jeg la oss samtidig, klokka syv i går. Men tann nummer to har kommet, og hun plages med det. Så det var ikke stille før klokka slo ti. Da var jeg så overtrøtt at jeg ikke fikk sove. Heldigvis sovnet jeg etter hvert, og har sovet 11 timer i natt. Ikke sammenhengende, men likevel! Det var godt, og veldig etterlengta. Godt å våkne til en blid baby :)

Men nå håper jeg at jeg har kompensert slik at jeg har nok energi til å være opp lenge fremover. I dag er det 8 dager til eksamen, og jeg er ikke halvveis i pensum. Så var det pugging i tillegg... Vanskelig å sitte her og vite at jeg egentlig kan lese, men ikke klarer det fordi Oda Emilie er oppmerksomhetssyk. Hehe. Kosejenta mi. I skrivende stund sitter hun på fanget mitt og stryker meg på kinnet. Jeg er verdens heldigste. Som jeg elsker den jenta! 

Fikk forresten en gledelig nyhet da jeg sjekka mailen min i dag, var akkurat det jeg trengte nå. Så jeg ble hoppende glad, og gleder meg til å fortelle dere hva det er. Skikkelig stolt av meg selv, og jeg kan si såpass at det har noe med bloggen å gjøre. Venter i spenning på neste mail.

Nå skal jeg spise litt og kose enda mere med Oda Emilie, før hun drar til pappan sin. Da er det date med kaffekoppen og helserettboka.
 

Har fått pynta bittelitt til jul. Eier faktisk ikke så mye julepynt, siden dette er første jul jeg bor på mitt eget sted. Var ute og handlet litt her om dagen, noe av det får dere se under her. Litt vanlig pynt også, men jeg synes levende lys gir en fin julestemning, uansett jeg. 

Har et prosjekt på gang, som har med jul å gjøre. Men det er ikke helt ferdig. Gleder meg til å få det opp!! Blir utrolig stilig, tror jeg. Men eksamen står i første rekke. Er derfor det har vært litt stille her, jeg sitter stort sett med nesa i bøkene. Utrolig kjedelig. Og når jeg ikke leser vil jeg heller gjøre andre ting enn å sitte ved pc'n. Ble faktisk litt avvendt på de tre ukene uten internett.

Håper dere har en fin 1. søndag i advent. Vi startet dagen med gledeshyl, for Oda Emilie har fått sin første tann i løpet av natta! Utrolig stas, blir jo så stolt altså. Så dro hun til pappa'n sin, og da leste jeg til eksamen. Der har du vår dag. Hun kom hjem, og bada, spiste og la seg. Gleder meg til ferie, jeg. 

Ble så fornøyd med adventslysene mine, at jeg måtte ta enda noen bilder med litt mer lys, ettersom bildet lengre opp ble litt mørkt. Jeg har frivillig full av små edderkopper i hus, faktisk. Bare fordi den ble så stilig. Inni mosen, dere, der bor det tusser og troll av små skapninger. Alt man gjør for at det skal se litt bra ut. Vet i hvert fall at soveromsdøra skal være lukket fremover! Nei takk til edderkopper i senga.

Nå er jeg skikkelig stolt av meg selv. Midt innimellom flytting, eksamen og bleieskift har jeg trent 30 dager i strekk. Skal ærlig innrømme at det skal bli godt å få noen dager treningsfri nå, og hvile kneet mitt. Men jeg har nådd målet mitt, og det føles veldig godt.

Før jeg flytta var jeg inne i en periode med lite trening, og usunn mat. Så jeg bestemte meg for at da jeg flytta, da skulle jeg jammen ta meg litt sammen. Derfor bestilte jeg meg en treningsdvd jeg hadde lest masse om på nettet. Mange av dere har sikkert sett på Slankekrigen på tv, og det er hun galne treneren som har laget dvden. Betalte ikke en hundrelapp for den en gang, så ingen unnskyldning til å la være.

Mens jeg surfa litt på nett om den, for å se om de som hadde prøvd fikk noen resultater, leste jeg om mange som gav opp. Det gav meg bare enda mer lyst til å få det til ;)

Så, mandag for fire uker siden starta jeg treninga. Og jeg har holdt ut. Treningen er ikke så hard i starten, men fy søren så lei man blir av å høre stemmen til den dama. Åh, hadde lyst til å hive treningsvektene i tv'n til tider. Ble ganske lei siste uka.

Kan jo fortelle litt hva det går ut på. Dvden inneholder 3 ulike treningsøkter, med ulikt nivå. Man begynner på nivå 1, og går videre til neste nivå når man er klar for det. Hver økt varer i prinsippet 20 minutter, og siden det høres så lite ut er det lettere å gjennomføre økta hver dag. Men prat, instruksjoner, oppvarming og uttøying kommer i tillegg, så da blir det nærmere 30 minutter.

Treningen er lagt opp med 2 minutter oppvarming, 3 minutter styrke, 2 minutter kardio (kondisjon), 1 min magetrening og en liten uttøying. Styrke, kardio og magetreningsseriene repeteres 3 ganger, men med ulike øvelser. 

De første 3-4 dagene var jeg suuuperstøl. Det er flaut å si det, men jeg hadde ikke trent skikkelig styrke siden før jeg ble gravid. Så jeg kjente det godt i armer og lår. Nivå én var tungt styrkemessig med en gang, ettersom jeg ikke var vant til det, men da stølheten gav seg var det helt greit. Nivå to var kjedelig, synes jeg. Øvelsene var så som så, og jeg vet ikke... Var bare kjedelig hele nivået. Heldigvis var nivå tre bedre, den beste av alle. Likte alle øvelsene meget godt, og kommer til å fortsette å ta den økta i blant.

Hvis noen vil prøve, så er det bare å kjøpe dvden. Den heter 30 days shred by Jillian Michaels. Og alt man trenger er en gymmatte og noen håndmanualer. Jeg brukte noen på 3 kg hver, og det var på grensen til å være for tunge til mine pinglearmer.

Dette ble langt.. Men, ja. Må jo forklare hva jeg har holdt på med den siste måneden :)

Målet var å IKKE gå opp, fordi jeg visste jeg kom til å få en del mer muskler. Og muskler veier mer enn fett, og det er viktig å ha et realistisk mål. Vekta var dessuten ikke det jeg brydde meg mest om før jeg begynte. Uten å gå så veldig mye innpå det, så har jeg tatt av meg fødselsvekta og enda mere til. Målet var derfor å stramme opp kroppen.

Målet har jeg klart, jeg har gått ned ca en halv kilo til. I tillegg har jeg gått inn ca 8 cm fordelt utover hele kroppen. Og har nå gått ned ca 23 kilo siden Oda Emilie ble født i april. Godt fornøyd med meg selv :) Har tatt før og etter bilder, og kan se at kroppen har forandret seg. Før bildene skal ikke se dagens lys, for å si det sånn.
Jeg har forøvrig klart det ene nyttårsfortsettet mitt, som var å komme tilbake til startvekt etter fødselen. Det klarte jeg faktisk tre måneder etter hun ble født. Hadde min første joggetur 5 uker etter fødselen, og det var ingen walk in the park, nei. 5 måneder på rompa er ingen spøk når treningstightsen skal på igjen.

Jeg er ingen Fotballfrue som er supertrent, jeg er en helt vanlig jente, med en helt vanlig kropp. Jeg har født et barn, jeg har strekkmerker, og jeg er langt fra perfekt. Men noen ganger må man prøve å være litt fornøyd med seg selv, i hvert fall prøve å ikke mislike det man ser i speilet. Lettere sagt enn gjort, for jeg er sikkert over gjennomsnittet misfornøyd med mitt eget utseende. Noen ganger må man bare drite i janteloven, og være fornøyd med at man faktisk har alle kroppsdeler inntakt. Jeg kommer sikkert til å angre på at jeg legger ut dette bildet, men noen ganger må man prøve å overvinne sin egen frykt. 1-2-3...lukke øyenene...trykke publiser.

Og, nei. Jeg holder ikke inn magen. Jeg er så "heldig" at jeg er utstyrt med litt utstikkende ribbein, og hadde slike "søkk" innover da jeg var gravid også.

Holy shit. Det er vel rette ordbruken i dag.

Fy søren, hadde aldri trodd jeg skulle bli så nervøs! Jeg har vært relativt rolig foran dagens eksamen. Har ikke lest så veldig mye, siden det var praktisk. Men har pugget litt utstyrslister, metoder osv. Mest prøvd å forberede meg mentalt..

I går ettermiddag begynte jeg å bli nervøs, og i dag var det ganske ille. Det hjalp ikke så veldig mye at Oda Emilie våknet i 5-tida i natt, og ikke sov noe særlig etter det. Følte meg som en vandrende zombie i dag tidlig, og alt annet enn klar til eksamen.

Har vært veldig spent på hvordan dette skal gå, ettersom jeg har snuppa rundt meg nesten hele tida. Ikke bare-bare å måtte lese mens hun er med pappa'n sin. Vanskelig å tvinge frem leselyst, men det er sånn det har måttet bli.

Da jeg kom på skolen i dag, var jeg veldig nervøs. Det hjalp ikke så veldig å snakke med andre studenter som hadde tatt den tidligere i dag, og høre alle feil de hadde gjort. Er søren ikke mye som skal til før man glemmer å sprite henda, ta ned senga før man går ut, og blande rent/urent. I hvert fall ikke i en stressa og pressa situasjon.

Plutselig var det vår tur... Vi jobbet sammen tre og tre, og byttet på å være pasient, sykepleier og assistent. Jeg var sykepleier som nummer to. Trakk en relativt grei oppgave, ikke så veldig mye hokus-pokus. Eneste som kan være tricky er å holde ting sterilt ved sårstellet.

Og man snakker om ut av kroppen opplevelse... Helt forferdelig, var det! Jeg gjorde så mye rart, som jeg aldri ville ha gjort. Husker jeg hele tida tenkte; Hvorfor gjør jeg det egentlig sånn, når jeg pleier å gjøre det annerledes!? Ble skikkelig sur på meg selv, og hadde bare lyst til å løpe ut og gråte.
På slutten klussa det seg helt da læreren min plutselig spurte meg et spørsmål. Da ble jeg helt satt ut, og ble løpende frem og tilbake for å bli ferdig, ikke bra. Og dere; Prøv å få opp et sterilt skiftesett, uten å få det usterilt, mens man skjelver som et aspeløv på hendene! Ikke mye lett, nei. 

Det er nok tidspresset som gjør at alt blir så vanskelig, man skal hele tida tenke effektivitet, holde rent og urent fra hverandre, gi pasienten en ok opplevelse. Høres myye enklere ut enn det faktisk er. Var helt fælt.

Hadde ikke noen god opplevelse da jeg var ferdig, og var skikkelig kvalm da vi venta på svar. Da jeg kom inn til min kjære lærer Ellen, så klarte jeg ikke holde det inne lenger. Måtte gråte en skvett, og jeg var ikke alene om det i dag. En utrolig stressa situasjon, og lite søvn er ingen god kombinasjon. Var helt sikker på at jeg hadde strøket, pga noe med senga og diverse.Men da sa hun at jeg bestod, og fikk en god klem! Åh, ble så glad! Visste ikke hvor jeg skulle gjøre meg hen.

Så gikk vi gjennom hele prosedyren, og jeg følte endelig at jeg hadde fått gjort noe fornuftig. Og jeg fikk forklare hva jeg ville ha gjort annerledes, og det hjalp veldig. Da så hun at jeg faktisk tenker, og at jeg var prega av hele situasjonen i dag. Selv om hun sa (ikke helt sikker på at hun var heelt ærlig) at jeg bare så nervøs ut helt i starten. Dere som begynner på sykepleien ved UiA til neste år; Håp på å få Ellen Nordvang til lærer. Hun er helt fantastisk!!!! 

Alle på gruppa mi bestod, og vi var meeget glade alle mann (kvinner!). Et steg videre til å bli sykepleier nå :D (Og bare to uker til neste eksamen...)

Hallo, ettervekst!

Oda Emilie åler seg rundt på gulvet hele tida. Er så gøy å se på at hun kommer seg frem i verden, hehe. Flinke, store jenta mi. Her om dagen fant hun en av mine kjæreste eiendeler, nemlig Sex an the City-boksen min. Litt tidlig, synes jeg... Hun får ikke lov til å se på det før hun blir 30 år. Minst. 


 

Etter mye som har skjedd det siste halvåret, så er det helt fantastisk deilig å kunne føle at det meste er bra i livet. Selvfølgelig er det ikke alt som er helt på topp, men sånn jevnt utover er det stort sett bare fint. Utrolig godt at de vonde tingene ikke lengre overskygger alle de gode.

For hver dag som går, så setter jeg bare mer og mer pris på den lille snuppa mi. Hun gir meg så utrolig mye, og det er fantastisk å se hvordan hun vokser til og lærer nye ting. Litt vemodig, men mest godt. Hun var jo, som sagt, på overnattingsbesøk hos besteforeldrene sine to dager. Det var godt å ha litt alenetid, men det var hele tida noe som manglet. Veldig godt å få henne hjem igjen, med andre ord.

Selv med eksamener som står for tur, så legger ikke det noen demper på ting. Jeg har eksamen på mandag, og er overraskende rolig. Tror det er noe som kommer litt med mammarollen, jeg har blitt mye roligere på flere punkt. Det er ikke lengre verdens undergang om jeg stryker, for jeg har så mye annet å glede meg over. Men kjenner jeg meg selv rett, så kommer nok nervene for full på eksamensdagen likevel. Litt nervøs må man jo være, ellers er det noe galt ;)

Så jeg smiler mye for tida. Det er viktig å smile. Læreren min sa i talen sin på avslutningsfesten i 10. klasse til meg at jeg skulle bruke smilet mitt mye. For man kan komme langt med et fint smil. Og det tror jeg på. Jeg ble faktisk stoppet i baren i går av en som lurte på hvorfor jeg smilte så veldig. Da måtte jeg jo bare svare at det var jo ikke noen grunn til å ikke smile?? Og han var i grunnen helt enig. Folk smiler generelt for lite.

Ja, jeg var altså ute en liten tur i går etter en fantastisk kino. I utrolig godt selskap av Karoline. En veldig, veldig fin kveld. Det er viktig å kose seg i blant. I hvert fall i godt selskap. Man sier at det er i tøffe tider at man ser hvem som virkelig er vennene dine. Det har jeg fått lære på den harde måten den siste tida. Men jeg ser ikke på det som noe tap, jeg gidder ikke bruke tid på mennesker som er for opptatt av seg selv til å se at ting de gjør er galt. For min del er det bedre med færre GODE, enn mange midt på treet-venner.

Så var vi i det filosofiske hjørnet i kveld. Fint å være det også til tider, i hvert fall når man har mye godt på hjertet. Selv om det er vinter ute, så går jeg absolutt lysere tider i møte. En god følelse.

Nå begynner eksamenene å nærme seg. På mandag skal jeg ha praktisk eksamen, eller, en såkalt ferdighetstest. Skjønner ikke hvor dette semesteret har blitt av, synes nettopp vi begynte jo! Sånn er det vel med mye å gjøre. Så jeg kan jo si det sånn at jeg kjenner presset! Praktisk eksamen tror jeg at jeg har noenlunde kontroll på, og det er en god følelse. Men, om tre uker til har jeg en skriftlig eksamen jeg hadde håpt å få B på, men nå tror jeg at jeg så vidt kommer til å stå. Jeg har nemlig bare lest litt på ett av tre emner. Ikke har jeg vært på forelesninger i de andre emnene heller, for at familien skulle slippe å være barnevakt så ofte. Ikke så lett å være alenemamma og fulltidsstudent, nei. Håper jeg i det minste står. Så kan jeg heller ta den opp igjen til våren, men det er så kjedelig. Derfor skal jeg prøve så godt jeg kan, i hvert fall. Det hjelper ikke så meeget på motivasjonen når faget ikke har noe særlig med sykepleie å gjøre heller. 

Frem til mandag er det full fokus på det praktiske. Oda Emilie har faktisk sovet borte fra meg for andre gang siden hun ble født. Og i dag sov jeg til jeg våknet, uthvilt, av meg selv! En "ny" opplevelse. Herlig var det, men veldig rart. Tror jeg har godt av å samle opp litt energi, å være stort sett alene med et turbotroll i 7 måneder kan suge ut energien av de fleste. Godt man får så mye igjen for det da! :) Hun skal sove borte enda en natt, så nå gleder jeg meg til hun kommer hjem igjen!!! Er verst rett før hun drar, måtte gråte litt her om dagen. Teita. Huff, har blitt en sånn mor jeg misliker. Som prater om barnet sitt 24/7, og ikke tenker på stort annet. Pyttsann.

Derfor har dagen min blitt brukt til trening og lesing. Har allerede fått den følelsen jeg fikk i fjor til anatomieksamen. Nå føler jeg at jeg bare vil bli ferdig med den, så jeg kan få vise hva jeg kan. Håper det er et bra tegn, da. Som læreren min sa, vi KAN dette. Det gjelder bare å ha tunga rett i munnen, ikke bli for nervøs og gjøre en unødvendig feil.

På bordet her ligger utstyr til injeksjoner, og jeg har overtalt (tvingt) pappa'n til Oda Emilie å være pasient i helga. Hvis ikke han backer ut (pingle), får Karoline få alle sprøytene. Hehe. Men da får jeg også mange stikk av henne da, ettersom vi går i samme klasse og hun skal ha testen i neste uke en gang hun også. Takk til snille Henrikke som kjøpte med utstyr til meg. Det var visst tålig kleint å spørre etter sprøyter og kanyler på apoteket, kan ikke skjønne det. Haha.

I tillegg leker jeg eksamen, og trekker lapper og lister opp prosedyrer. Har troa på dette, blir skikkelig skuffa over meg selv hvis jeg stryker! Kryss fingrene for meg da! 

Jeg trodde vi tok så masse bilder av Oda Emilie. Og det gjorde vi sikkert også, men jeg klarer ikke å se meg mett på babybildene hennes. Så uskyldig, liten og vakker. Prinsessa mi.

Babykos da Oda Emilie var 1,5 måned gammel, og jeg var "noen" kilo tyngre. Men akk, så lykkelig!

Nå er Oda Emilie alt annet enn en baby, det er bare FEM måneder til hun er ett helt år. Helt sprøtt å tenke på! Verdens beste lille jente... Skulle ønske døgnet hadde enda flere timer, så vi kunne gjort så mye mer i løpet av en dag. 

Tenk at hun allerede sitter i tripp-trapp stolen sin, kommer seg rundt på gulvet, skjønner at flaske er mat, at smekke rundt halsen betyr grøt...og ja. Hun er blitt så stor og voksen. I forrige uke måtte jeg skifte bag-delen på vogna. Hun gikk fra ende til ende, og hadde rett og slett ikke plass oppi der lengre. Så da ble hun offisielt stor jente. Måtte nesten gråte litt, så vemodig var det. 

Og det er faktisk to-tre uker siden jeg måtte begynne å barnesikre stikkontakter. Helt sykt. Min lille baby har blitt stor jente. Er så gøy å se at hun vokser til, og en liten smule vemodig også.

Se så fin min 7-måneders jente er!